Litteraturhistorie i skolen og på universitetet

Av Helene B. 

I dette blogginnlegget skal jeg ta for meg forholdet mellom skolefaget norsk og et av disiplinfaglige emnene vi som lektorer i nordisk må gjennom i utdanningsløpet ved universitetet. Gjennom nettopp lektorutdanningen i nordisk må man være innom flere ulike norskfaglige emner. Disse emnene er ikke nødvendigvis knyttet direkte opp mot arbeidslivet vi senere skal ut i, og den didaktiske og pedagogiske kompetansen blir utviklet gjennom emner som kommer i tillegg til de norskfaglige emnene. Det kan derfor være interessant å se på forskjellen mellom et disiplinfaglig emne og skolefaget norsk. I dette tilfellet vil jeg se på forholdet mellom nordisk litteraturhistorie og skolefaget norsk.

Det er klart at det er forskjeller på et skolefag og et universitetsfag. Skolefaget norsk inkluderer et mangfold av ulike temaer, og norskfaget i skolen er et løp som går over flere år. På disse årene skal altså elevene tilegne seg enormt mye kunnskap innenfor en rekke temaer, også litteraturhistorie. Etter endt skolegang sitter forhåpentligvis elevene igjen med den kompetansen læreplanverket etterspør. Et universitetsemne er derimot mye mer tilspisset og kanskje også derfor mer intensivt enn det skolefaget norsk er. Nordisk litteraturhistorie går kun over ett semester, men man kan selvfølgelig velge å utdype seg ytterligere innfor dette feltet ved å senere velge tilsvarende emner. I tillegg er det også, slik som det seg hør og bør, på et mye høyere akademisk nivå enn det skolefaget norsk er.

Av Thomas Kelley, Unsplash

Litteraturhistorie – hva er det?

I følge emnebeskrivelsen til emnet nordisk litteraturhistorie på NTNU sine nettsider er litteraturhistorie «et kunnskapsområde som skal gi oversikt over norsk og, i et visst omfang, nordisk litteratur satt inn i sin historiske sammenheng» (NTNU, u.år). I denne sammenhengen er det nordisk litteratur som er i fokus, men litteraturhistorie omhandler da altså litteratur satt i en historisk kontekst. Torill Steinfeld beskriver begrepet litteraturhistorie som at det er kulturelt forankret, og at å skrive litteraturhistorie har blitt forstått som «å hente fram og velge ut, vekte og vurdere, ordne, beskrive og kontekstualisere et representativt tekstkorpus som kan innordnes i et historisk forløp og leses som en historie om folks kulturelle utvikling og liv» (2005, s. 52). Dessuten har litteraturhistorie en tradisjonstung og viktig oppgave: «Den bidrar til å knytte mennesker sammen i et større fellesskap, og den kan kvalifisere våre forestillinger om det fortidige og gjøre fortiden nærværende i nåtiden med tanke på framtiden» (Steinfeld, 2005, s. 59).

Litteraturhistorie i skolen – og på universitetet

I Torill Steinfelds bokkapittel om litteraturhistorie kan hun fortelle at litteraturhistorie har hatt en sentral del av den høyere skole skoles norskfag helt siden 1880-årene. Videre sier hun at det tidligere har vært egne lærebøker innenfor dette feltet, men at etter skolereformene på 1990-tallet ble litteraturhistorien innlemmet i større læreverk. I tillegg ble litteraturhistoriens plass i norskfaget styrket betraktelig etter disse reformene (2005, s. 51). Hun mener også at skolen og norskfaget i dag legger opp til en romantisk kulturforståelse av norsk litteratur (Steinfeld, 2005, s. 53).

Steinfeld skrev altså denne teksten før den nye skolereformen Kunnskapsløftet trådde i kraft. Ved å se på læreplanmålene til skolefaget norsk, kan man se at det er flere kompetansemål som tar for seg litteraturhistorie, slik som for eksempel dette kompetansemålet for VG2: «Lese et utvalg sentrale norske og noen europeiske tekster fra middelalderen til og med romantikken, sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng og kommentere form og innhold» (Utdanningsdirektoratet, 2013, s. 11). Dessuten er ett av hovedområdene i læreplanen «Språk, litteratur og kultur» (Utdanningsdirektoratet, 2013, s. 3).

Når det kommer til organiseringen av litteraturhistorie i lærebøkene, er det prinsipper om forrang for nasjonallitteraturen som gjelder, og framstillingen følger norsk litteratur fra norrøn tid frem til vår egen. Her regnes også islandsk litteratur i norrøn tid med, og det vises tidvis til verdenslitteratur og til historiske og idéhistoriske forhold. Til tross for at et kompetansemål for VG2 sier at det skal leses svenske og danske tekster, får annen nordisk litteratur liten plass i lærebøkene. Den litteraturhistoriske fremstillingen i lærebøkene er også preget av kronologi, periodisering og forfatterskaps- og verkomtaler. I tillegg finnes det arbeidsoppgaver knyttet opp mot tematikkene og tekstene som leses (Steinfeld, 2005, s. 51).

Lærebøkene har en sentral rolle i undervisningen i norskfaget, og forskning viser at oppgavene som elevene jobber med i disse bøkene ofte brukes til kontroll, og at de mer utfordrende oppgavene gjerne bortfaller (Skaftun mfl., 2005, i Nielsen mfl., 2014, s. 184). Dette kan være problematisk, ettersom den faglige dybden elevene helst skulle oppnådd kan bli borte, og evnen til å selv kunne reflektere over verkene og deres betydning ved å ta i bruk relevante faglige begrep havner i skyggen til fordel for enklere kortsvarsoppgaver. Dette et stort skille mellom skolefaget norsk og disiplinemnet nordisk litteraturhistorie. Her kreves det nærlesing av verkene, og samtidig en historisk forståelse, for å kunne analysere og jobbe mer dyptgående og omfattende med verkene som leses.

Slik som nevnt tidligere, er den litteraturhistoriske fremstillingen i lærebøkene preget av periodisering – litteraturen blir inndelt ulike epoker slik som for eksempel nasjonalromantikken, realismen og modernismen. I skolen foregår dette kanskje heller bastant, og oppdelingen blir ikke i like stor grad problematisert slik som det blir i universitetsfaget nordisk litteraturhistorie, hvor det dermed manes frem et mer reflektert forhold til de litteraturhistoriske periodene. Dette gjøres nok som en slags forenkling, slik at elevene lettere kan får oversikt over de ulike strømningene og impulsene gjennom historien. Likevel er det minst like viktig at en slik kritisk holdning utvikles også i skolen, noe formålet i læreplanen i norsk peker på: «I løpet av opplæringen skal de lese skjønnlitteratur og sakprosa, utvikle evnen til kritisk tenkning og få perspektiv på teksthistorien» (Utdanningsdirektoratet, 2013, s. 2).

Av Annie Spratt, Unsplash

 

Konklusjon

Norskfaget i skolen er altså et innholdsrikt fag, og det er mye mer enn bare litteraturhistorie. Kompetansemålene dekker derfor noen ganger flere ulike temaer i norskfaget. Likevel har vi sett at det finnes kompetansemål som direkte utfordrer eleven til å reflektere rundt tekster med et kulturhistorisk perspektiv. På universitetet er litteraturfagene mer spisset, studentene får gjerne et helt semester hvor de blant annet skal fordype seg i litteraturhistorie. Dette gir studenten muligheten til å løfte sin litteraturhistoriske kunnskap til et helt annet nivå enn det som kunne vært mulig i norskfaget i skolen. Denne forskjellen oppstår rett og slett fordi norskfaget i skolen har et bredere publikum enn litteraturfagene på universitetet har.

I tillegg har vi sett at litteraturhistorien i norskfaget i skolen skal bidra på andre områder i elevens utdannelse enn bare litteraturhistorie. Kritisk og logisk tenkning er en sentral del av norskfaget der litteraturhistorie kan spille en viktig rolle. Problematikken rundt å dele litteraturhistorien opp i avgrensede perioder som nasjonalromantikk og realisme er noe eleven bør være klar over. Denne forenklingen får mer fokus på universitetet, der en forståelse av den flytende overgangen mellom litterære perioder kreves for å mestre faget. Dette er en relativt stor forskjell: i skolen er økt kritisk tenkning en bonus i elevens utdannelse, på universitetet er det et krav for å lykkes.

Denne forskjellen i krav til kritisk tenkning kan være med å forklare hvorfor de mest avanserte oppgavene i lærebøkene velges bort på videregående skole. Pensum er allerede stort, elevene skal ta til seg mye informasjon og de vanskeligste oppgavene minner kanskje noe mer om de man ser på universitetet, særlig når det gjelder krav til kritisk tenkning.

Litteratur:

Nielsen, I. m.fl. (2014) Lesing i norsk. I Skaftun et. al. (red.) Leseboka. Leseopplæring i alle fag på ungdomstrinnet, s. 181-198. Oslo: Cappelen Damm

Steinfeld, T. (2005) Litteraturhistorie i norskfaget – historiske linjer og aktuelle perspektiver. I B. K. Nicolaysen og L. Aase (red.) Kulturmøte i tekstar. Litteraturdidaktiske perspektiv, s. 51-71. Oslo: Samlaget

Utdanningsdirektoratet. (2013) Læreplan i norsk (NOR1-05). Hentet fra: http://data.udir.no/kl06/NOR1-05.pdf