Grunnskolens lese- og skriveopplæring - et danningsperspektiv

Kamilla Kongshaug Westerheim

Artikkelen «Grunnskolens lese- og skriveopplæring – et danningsperspektiv» er skrevet av Guro Hansen Helskog. Hun er førstelektor ved Universitet i Sørøst-Norge. Artikkelen ble publisert i 2003, så den er en del år gammel. I 2006 ble Kunnskapsløftet innført, og Kjell Lars Berge kalte dette en literacy-reform. Grunnen til dette er at man bruker mer tid på hvordan språket brukes og lærer også fagspesifikke måter å forstå og bruke faget på. (Skaftun 2015). Artikkelen til Helskog ble altså skrevet før innføringen av dette, men hvis man ser på artikler og bøker skrevet om samme tema i nyere tid, så kan man se at tematikken går på mye av det samme. Det hun ønsker å sette fokus på er at det må være en systematikk i hvordan man driver med lese- og skriveopplæring på skolen, og at det også er en sammenheng mellom disse to.  Skolen skal være med på å danne elevene slik at de skal fungere i det samfunnet vi lever i.

Helskog viser til PISA-undersøkelse fra 2001 der norske elever kom dårlig ut av det. Særlig guttene gjorde det dårlig. Det var denne undersøkelse som gjorde at man så nytten av å endre fokuset på læreplanen, og man innførte da i 2006 Kunnskapsløftet, der fokuset, som nevnt, var på mer literacy. Helskog trekker frem den prosessorienterte skrivepedagogikken som et forsøk på å systematisere skriveundervisningen. Det som er av bekymring er at det samme ikke er gjort for leseopplæringen. Hvis man skal bli en god leser, så må man arbeide systematisk med lesingen, for å kunne gjenkjenne tekstens innholdsdeler. I 2003 ble det lansert en plan for lesingen – Gi rom for lesing. Dette prosjektet ble avsluttet i 2007, men viste til gode resultater (UDIR, 2008). Dette viser altså at man jobber godt både med lesing og skriving i skolen, men man kobler ikke disse to sammen i undervisningen. Når man lærer seg å skrive vil man utvide sitt eget ordforråd og man vil gjøre reflekterte valg rundt skriveprosessen. Om man bruker denne kunnskapen inn i lesingen vil man kunne legge merke til de valgene en forfatter gjør, og det kan være med på å forbedre eleven sin tolkning av det de leser, og kan være med på å øke deres literacy-forståelse.

Hun trekker frem flere aspekter ved den norske kulturen som kan være med å forklare hvorfor norske barn og ungdom leser dårligere enn i andre europeiske land. Noe av det hun trekker frem et at i Norge er det ikke «en kultur som opphøyer det å lese» så man kan derfor ikke forvente at barn setter av tid til å lese. Barn og unge leser mindre og mindre, og Sylvi Penne skriver at det er flere og flere som begynner på videregående skole uten å ha lest en eneste skjønnlitterær bok (Penne, 2006). Når man leser skjønnlitterære bøker utvikler man andre måter å lese på enn om man leser en fagtekst, og de elevene som da ikke leser skjønnlitteratur vil miste denne måten å lese på, og det kan være vanskelig å øke literacy. Dette kan også være en medvirkende årsak til at man fikk så lav oppnåelse på PISA-testen i 2001. Det er gjennom å lese at man utvikler sin evne til tolkning, og leser man ikke vil man ikke utvikle denne evnen.

Helskog nevner at man burde tatt en revisjon av norskfaget, da det i stor grad har mål som spriker i alle retninger. Selv om mange knytter lesing opp mot skjønnlitterære tekster, så tar Helskog til ordet for å trekke sakprosa inn i skole i større grad. En av grunnen til dette er at ved å fokusere mer på sakprosa i skolen så vil i større grad gutter kunne få bedre utbytte av undervisning og de vil kunne gjøre det bedre på eksamen. Helskog trekker frem en undersøkelse gjort av Evensen der de har funnet ut det er jentene sin skrivestil som blir belønnet (Grønli, 2003). Ved at man trekker inn mer sakprosa og belønner en skrivestil som er mer tilpasse guttene vil disse også kunne gjøre det bedre på skolen, og de kan få en mer tilpasset lese- og skriveopplæring.

Helskog gjennomfører ikke en egen undersøkelse i sin artikkel, men hun lener seg på allerede gjennomførte undersøkelser og annen faglitteratur. Hun viser til PISA-undersøkelsen fra 2001 for å vise hvordan norske elevers lesekunnskaper er, sammenlignet med andre europeiske land. Hun ser også på de ulike læreplanene og hvordan de forholder seg til denne tematikken.

Guro Hansen Helskog sin artikkel knytter seg til temaene i faget Norsk som literacy-fag på flere måter, og vi kan finne igjen samme tema i flere av artiklene på pensum.

Det Helskog argumenterer for et at man skal se leseopplæring og skriveopplæring som to sider av samme sak. Selv om man har god opplæring i både lesing og skriving, så er disse to adskilte, når de burde vært samlet sammen.  Grunnen til dette er at skolen skal være med på å danne elevene og skriving og lesing er en stor grad av denne danningen. Det står i formålsparagrafen til norskfaget at det skal bidra til å danne elevene. Det er ofte tolket som at det er skjønnlitteraturen som skal være med å danne elevene, men som Laila Aase fremmer i sin artikkel «Skriveprosesser som danning», så kan også det å skrive være med på å danne elevene (Aase, 2012). Dette passer godt sammen med Helskog sitt syn om at både lese- og skriveopplæringen skal være med å danne elevene.

En vel brukt definisjon på literacy er det UNESCO som har, og de skriver i sin definisjon at literacy skal gjøre oss i stand til å «participate fully in their community and wider society» (Blikstad-Balas, 2016: 15). Helskog argumenterer for at det er nettopp dette lese- og skriveundervisningen skal bidra til, og det er derfor den er så viktig. Overalt hvor vi går i samfunnet vil vi møte tekst, og det vi lærer på skolen skal gjøre oss i stand til å tolke det vi møter hver dag. Dette henger i stor grad sammen med det flere literacy-forskere kaller for tilgangskompetanse. Tilgangskompetanse handler om «evnen til å forstå og tilpasse seg språklig i ulike kontekster» (Blikstad-Balas, 2016:20). Dette er viktig kunnskap å inneha om man ønsker å delta demokratisk i samfunnet, og det er nettopp dette skolen skal utdanne elevene til, og det er dette som er formålet med literacy.

Debra Myhill gjorde en studie der hun undersøkte om grammatikkundervisning hadde noe påvirkning på elevenes lese- og skriveundervisning. Tidligere så man ingen sammenheng her, men det Myhill konkluderte med var det motsatte. Jo mer grammatikkundervisning det var på skolen, jo bedre skrev og leste elevene. (Myhill, 2012). Dette vil jo da også vise til at det er en sammenheng mellom lese- og skriveevne. Når man lærer mer om grammatikk vil man ta mer reflekterte valg i skriveprosessen, men det vil også påvirke leseprosessen, fordi man vil legger merke til valgene forfatteren har tatt, og man kan bruke den forståelsen til å tolke det man leser.

Helskog trekke frem læreplanen som en mulig hindring for lese- og skriveopplæring i skolen, det samme gjør Ingrid Nielsen i sin artikkel «Lesing i norsk». Det finnes blant annet ikke et kompetansemål knyttet til å det å skulle lese faglitteratur, og det kan derfor være vanskelig å finne plass til dette i norskundervisningen (Nielsen, 2014). Læreplanen sine kompetansemål setter og begrensninger for hva lærerne tar med i undervisningen, fordi det er spesifisert hva elevene skal lære. De grunnleggende ferdighetene i læreplanene gir norskfaget et særlig ansvar for leseopplæringen, og det er derfor viktig at elevene blir gitt god opplæring i det å lese. Dette kan være et godt argument for å trekke inn mer sakprosa i skolen, som Helskog argumenterer for. Elevene vil møte saktekster i de fleste andre fag i skolen, og som Shanahan og Shanahan undersøker så leser man på ulik måte i ulike fag. En kjemilærer leser tekster på en annen måte enn en historielærer, og dette er ferdigheter som elevene burde lære på skolen, da vil fagstoffet bli enklere å forstå. (Shanahan, 2008).

Guro Hansen Helskog sin artikkel passer godt inn i faget Norsk som literacy-fag. Den krysser med flere tema i faget, og passer godt sammen med de andre pensumtekstene. Hennes hovedpoeng er at man må se lese- og skriveopplæring i sammenheng, og at vi på denne måten kan øke elevenes literacy-forståelse.

Litteratur

Blikstad-Balas, Marte (2016). Literacy i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Grønli, Kristin Straumsheim (2003). Jenter har best karakter – blir gutta oversett? Hentet fra https://forskning.no/barn-og-ungdom-seksualitet-skole-og-utdanning/2008/02/jenter-har-best-karakterer-blir-gutta-oversett

Helskog, Guro Hansen (2003). Grunnskolens lese- og skriveopplæring – et danningsperspektiv. Norsk pedagogisk tidsskrift (05.06.2003), 370-377.

Myhill, Debra, et al (2012). Re-thinking grammar.

Nielse, Ingrid, et al (2014). Lesing i norsk.  

Penne, Sylvi (2006). Skjønnlitteratur i skolen i et literacy-perspektiv.

Shanahan, Timothy, et al (2008). Teaching disiplinary literacy to adolescents: rethining content area.

Skaftun, Atle (2015). Leseopplæring og fagenes literacy  

UDIR (04.06.2008). Gi rom for lesing! – evaluering av tiltaksplanen, sluttrapport, 2008. Hentet fra https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/Gi-rom-for-lesing--evaluering-av-tiltaksplanen-sluttrapport-2008/

Aase, Laila (2012). Skriveprosesser som danning.