Tolking av verk i den litterære samtalen
Av Dina Alme
Den litterære samtalen går att i grunnskulen og heilt til universitetet. Om ein er litteraturvitar eller norsklærar, så tek aldri den litterære samtalen slutt. Det er alltid tolkingar, sjangertrekk eller synspunkt som skal fram i dagslys, nye elevar, studentar eller andre litteraturvitarar som har noko dei vil sei om si tolking av eit verk. Denne samtalen har eg alltid lært mykje av, og syns var spesielt kjekk på skulen. I dette innlegget vil eg sjå nærmare på den litterære samtalen, og reflektere over følgjande problemstilling: Kva for faglige dimensjonar har den litterære samtalen i norskfaget i tilhøvet til på eit disiplinfaglig nivå? For å gjere dette vil eg bruke læreplanen i norsk, grunnleggande ferdigheiter og kompetansemål og litteraturteori frå faget Generelt masteremne i nordisk litteratur, for å få eit reflektert og informativt bilete på tilhøvet mellom dei to.Eg vil gjere dette for å kaste eit lys over skilnadane og dei grunnkunnskapane som ligg til grunn for universitetsfaget og for å få ei forståing på kva studentar kan og ikkje kan i denne samanhengen. Eg vil spesielt fokusere på litteraturteori og sjangertrekk her, men gjer deg som lesar merksam på at litteraturhistorie også er relevant.
I norsk skal ein som elev lære seg både eit hovudmål og eit sidemål, kor ein skal ha skriftlege og munnlege ferdigheiter. Ein som lærar nytter læreplanen flittig, kor det blant anna står: ”Eleven skal kunne samtale om form, innhold og formål i litteratur, teater og film og framføre tolkende opplesing og dramatisering” (udir). Dette er eit kompetansemål etter 10. trinn. Dei grunnleggande ferdigheitene i faget lyder slik: ”Muntlige ferdigheter i norsk er å skape mening gjennom å lytte, samtale og tale, og tilpasse språket til formål og mottaker” (Utdanningsdirektoratet). Ut i frå læreplanen i grunnskulen, er ein littærer samtale og diskusjon viktig for ein muntleg kompetanse, og då kan ein ta utgangspunkt i eit felles litterært verk. Aase (2005) skriv dette om litterære samtalar: "litterære samtalar, det vil seie klassesamtalar som uttrykkjer leseerfaringar, og som har som føremål å undersøkje litterære tekstar med utgangspunkt i desse erfaringane” (Aase, 2005, s. 107). Ein litterær samtale vil altså sei ein samtale om tolkingar av eit verk. Her dannar ein gjerne eit faglig fellesskap (Gourvennec, 2015), som læraren styrer. Læraren kan vinkle diskusjonen i ulike retningar og kome med innspel, men det viktigaste er at elevane får snakka og diskutert tolkingar. Fish (1980) blir brukt i Aase (2005) kor han brukar omgrepet tolkningsfellesskap, altså nokon som har kome fram til same tolkning gjennom samtalen (Aase, 2005, s. 114). Aase legg også vekt på norsklæraren som absolutt naudsynt under ein litterær samtale. ”Norsklæraren som skal iscenesetje lesesituasjonar der både leseoppleving og leseutvikling er målsetjinga, må både ta omsyn til kva for leseforventningar elevane har, og til at repertoaret for forventningane skal utviklast i norskundervisninga” (Aase, 2005, s. 114). Læraren står i ein unik situasjon kor han eller ho skal veilede elevane inn i den litterære samtalen, hauste fram tolkingar, og vise til kva for trekk ein skal vektlegge under ein slik samtale. Elevane skal utvikle seg faglig gjennom ein slik samtale, og læraren er ein svært viktig støttespelar i den samanheng. Sjangertrekk er tema som står i sentrum av diskusjonen, kor ein må finne riktig sjangertrekk til sjangeren som er brukt. Samtidig må elevane bruke dei faglige kunnskapane dei har frå før av til å tolke verket, som litteraturhistorie. Når er verket skrive? Kva for trekk var typiske for perioden? Kvar finn ein desse trekka? Dette er spørsmål som elevane skal kunne diskutere under ein litterær samtale. Ulike tolkingar og meiningar kjem fram i ein diskusjon, og målet er ikkje at alle skal ha ein felles oppfatelse, men heller ei forståing av at ein kan tolke verk på fleire måtar.
Den litterære samtalen i disiplinfaget går meir i djupna. Her søker studentar å finne litteraturteoretiske utgangspunkt for ein tolking. Fleire tolkingar er mogleg, ulike teoretiske utgangspunkt, autonom eller heteronom tilnærming til verket. Det fins fleire litteraturteoriar, til dømes nykritikken, historismen, nyhistorismen osv. Desse er teoretiske retningar innafor litteraturen som vektlegg anten verket i seg sjølv, symbolisme eller som vektlegg å sjå på faktorar som er utenfor verket, som til dømes forfattarens liv og virke. Då den kjende litteraturvitaren Atle Kittang tolka Rosmersholm av Henrik Ibsen, brukte han symbolisme og vektla namna og symbolbruk i verket. Han skriv følgjande:
[...] så er Ibsens hest et utprega symbol. Det speglar seg for så vidt i mangfaldet av tolkningsframlegg. Den kvite hesten har i tur og orden stått for døden eller dødsangsten, samvitsnaget, alle dei bortfarne generasjonane på Rosmersholm, slektskruplane, men også lidenskapen, den seksuelle energien, og den seksualangsten som Ingjald Nissen meiner er Johannes Rosmers hovudkjenneteikn(Kittang, 2002, s. 222, 223).
Kittang bruker symbolikk for å tolke Rosmersholm, her er det den kvite hesten som går att og er eit symbol på døden blant anna. Her kjem han blant anna fram til at tematikken i heile verket er døden, som er eit symbol som går igjen og igjen. Den kvite hesten, navnet Rosmer og Rosmersholm er symbol på døden. Dette er ein tydelig autonom måte å lese verket på, kor Kittang tek utgangspunkt i teksten i seg sjølv, og ikkje faktorar utanfor verket. Her er det ein stor kontrast til skulefaget norsk sitt nivå, kor litteraturteori ikkje blir nemd med eit ord. Ein ting som vertfall er sikkert er at litteraturteorien er eit verktøy som hjelp den som tolkar å gå mykje djupare i si tolking i litterære samtalar, kor teori vert lagt til grunn for samtalen. Skille er tydelegare kva ein legg vekt på når ein nyttar litteraturteori for ei tolking av litterære tekstar. Norskfaget er ei byrjing på denne prosessen, ein start til å sjå fleire sider av ein sak og både argumentere sjølv, men også høyre etter på andre sine argument. Ein kan gjennom sjangertrekk og litteraturhistorie frå klasserommet tolke eit verk i den litterære samtalen, og bruke desse verktøya til å danne ei tolking. I det faglige fellesskapet har ein då fått kjøtt på beina til ei litterære tolking og ein litterær samtale. Ein kan sei at i det faglige fellesskapet kan ein kome fram til tolkingar som er heilt i startfasen av ei litterær tolking på universitetsnivå. I displinfaget er dette grunnleggande kunnskapar som ein kjem med frå skulen, som er ideele for å danne eit vidare bilete på litterære tolkingar og litterære samtalar.
I skulesamanheng vert ofte sjangertrekk presentert og nytta for å forstå og tolke eit verk. Sjangrane vert brukt i den litterære samtalen, og er ei forklaring på kvifor verket er bygd opp på den måten den er. Det same gjeld litteraturhistorie. Eit verk kan bli forklart ut i frå sin posisjon i litteraturhistorien og den epoken den høyrer til.
Konklusjon
Den litterære samtalen ulik frå diskusjon til diskusjon. I norskfaget er det sjangertrekk som ofte står i sentrum, samt elevane si eiga tolking. Læraren står i ein sentral posisjon til å få i gang den litterære samtalen og vere med på å danne eit faglig fellesskap for elevane sine. Denne lærarrolle forsvinn delvis eller heilt ved eit disiplinfag. Studentar i ein litterær samtale har berre sin eigen kunnskap og ulike tolkingar, fagbøker eller pensum å lene seg på, enkelte gonger ein forelesar som er interessert i ein faglig diskusjon. Ved høgare utdanningsinstitusjonar er ofte litteraturteori involvert i denne litterære samtalen, kor sjølve litteraturteorien er viktig for tolkinga, og kan gje svært mange ulike tolkingar. Den litterære samtalen i skulen er viktig for at elevane skal forstå at det er ulike tolkingar og meiningar i den litterære samtalen, ikkje berre ei riktig tolking. Samtalen er absolutt fruktbar for læring og grunnleggande ferdigheiter hjå elevar, som igjen er viktig for utgangspunktet til vidare utvikling.
Referanseliste:
Aase, L. (2005). Litterære samtalar. I B. K. Nicolaysen og L. Aase (red.) Kulturmøte i tekstar.
Litteraturdidaktiske perspektiv, s. 106-124. Oslo: Samlaget
Gourvennec, A. F. (2016). Litteraturfaglig praksis: Avgangselevers retrospektive blikk på
arbeid med litterære tekster i videregående skole. I Nordic Journal of Literacy
Kittang, A. (2002). ”Totem, tabu og skuld” i Ibsens heroisme: frå Brand til Når vi døde
vågner ,Oslo. Gyldendal s. 191-244
Utdanningsdirektoratet, (2013) Læreplan i norskNOR1-05. Tilgjengelig frå: https://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Hele/Kompetansemaal/kompetansemal-etter-10.-arstrinn
Det første jeg tenkte på etter å ha lest blogginnlegget ditt, var at jeg vil gi deg skryt for å ha funnet en god løsning på en veldig åpen oppgave. Jeg synes særlig temaet du har valgt for oppgaven, "den litterære samtalen", er interessant å lese om i et literacy-perspektiv. Som du skriver innledningsvis, står den litterære samtalen sentralt i grunnskolen og fortsetter å stå sentralt dersom en velger å studere for eksempel i en norskfaglig emne på universitetet. At du bruker læreplanen fra Udir og masteremnet fra NTNU for å gjøre rede for forholdet mellom den litterære samtalen i skolen og den litterære samtalen i lektorutdanningen, synes jeg fungerer godt.
SvarSlettNår du forklarer hva som ligger i begrepet "litterære samtaler", trekker du fram ulike definisjoner. Dette finner jeg svært nyttig for videre lesing av innlegget ditt. Jeg synes også det er positivt at du trekker inn lærerens rolle under en litterær samtale, og at du utdyper forskjellene i litterær tolkning på grunnskolenivå og universitetsnivå.
Delen om Kittang og Rosmersholm synes jeg er interessant fordi den gir et eksempel på tolkning på et komplekst nivå, samtidig som jeg synes den sporer litt av fra resten av innlegget. Det er absolutt mulig at dette bare er en smakssak, men kanskje du kan vurdere å få fram den autonome lesingen på en annen måte? I samme avsnitt skriver du: "Norskfaget er ei byrjing på denne prosessen, ein start til å sjå fleire sider av ein sak og både argumentere sjølv, men også høyre etter på andre sine argument". Her følte jeg at teksten hentet meg inn igjen, og at du traff temaet ditt veldig godt.
Problemstillingen din er ganske presis, men likevel slet jeg litt med å forstå hva du søkte å besvare i teksten din. Kanskje du kunne gjort en omformulering her? I innledningen savner jeg også en presisering av hvilken fagdisiplin du tar utgangspunkt i. Mener du at den litterære samtalen er en fagdisiplin i seg selv?
Ellers savner jeg også litt flere avsnitt, samt underoverskrifter dersom du har plass til dette (plass med tanke på antall ord). Særlig etter innledningen hadde det sett ryddigere ut med et ekstra avsnitt før du begynner på begrepsavklaringen og hoveddelen din.
Alt i alt synes jeg du har skrevet en god tekst. Det er tydelig at du har satt deg godt inn i temaet - du viser at du har mange tanker om den litterære samtalens nytteverdi og hvordan den blir gjennomført i praksis. Et grundig og reflektert blogginnlegg som får fram faglig kunnskap. Veldig bra jobbet, Dina :-)
Hei Dina!
SvarSlettSå fint innlegg du har skrevet! Jeg synes innledningen din var informativ og fin, jeg vet hva som venter meg når jeg fortsetter å lese! Det er også synlig at du har mye god kunnskap om dette temaet, og det gjør at jeg som leser tror mer på det du skriver om.
Jeg har ikke så mye å utsette på det du har skrevet, men jeg savner at du skriver litt mer om den litterære samtalen i disiplinfaget nordisk. Du begynner fint med det i andre avsnitt, men så leder du oss inn i en sammenligning av den litterære samtalen i norsk og nordisk. Jeg skulle gjerne ønsket du hadde skrevet litt mer om nordiskfaget, og sammenlignet de to fagene i ett eget avsnitt, da blir det litt ryddigere for oss som leser.
Har tilslutt en liten kommentar om kildeføringen din: i det første avsnittet, etter innledning, merker du i første kilde "udir", før du i neste merker med "utdanningsdirektoratet". Dette er kun småpirk fra min side, og ikke noe som har innvirkning når jeg leser innlegget ditt.
Jeg synes du har gjort en god jobb, og du har ett flott førsteutkast til oppgaven!
Dina, du begynner veldig fint med å beskrive aktualiteten til den litterære samtalen i skolen og på universitetet, noe jeg synes jeg var en god måte å innlede emnet på. Du skriver også at du selv alltid har lært mye av den litterære samtalen, og ved å gjøre dette viser du din personlige motivasjon for å skrive innlegget samtidig som du tillegger den litterære samtalen en verdi. Selv om denne verdien er subjektiv, ser jeg på den som relevant i og med at en blogg åpner opp for at man kan vise litt av seg selv. I innledningen begrunner du også flere av valgene du har gjort, og du skriver blant annet at du ønsker å få fram et reflektert og informativt bilde av forholdet mellom skolefaget norsk og det disiplinfaglige emnet, noe jeg synes er en fin tilnærming.
SvarSlettI andre avsnitt av innlegget ditt kommer du med mye informasjon. Du starter med å ta opp ferdigheter man skal lære i norskfaget, deretter viser du til hva læreplanen sier, og så går du over på hva som definerer en litterær samtale. Jeg savner litt sammenheng mellom punktene du trekker frem i avsnittet og lurer på om det hadde vært lurt å dele det litt mer opp – kanskje kunne du med fordel kunne ha brukt flere avsnitt slik jeg ser at også Ellen har påpekt i sin kommentar? :)
For å vise forskjeller mellom litterære samtaler på universitetet og i skolefaget norsk, trekker du frem bruken av litteraturteori. Du skriver blant annet at den litterære samtalen i disiplinfaget går mer i dybden i tolkningsarbeidet og at dette har sammenheng med at man trekker inn litteraturteori som verktøy på universitetet. Dette synes jeg er et interessant aspekt, men samtidig savner jeg kanskje litt mer problematisering rundt påstanden din. Du nevner for eksempel at noen litteraturteoretiske retninger kan vektlegge faktorer utenfor selve verket – vil du si at disse litteraturteoriene bidrar til den samme typen dybden når de retter seg mer «vekk» fra selve teksten? Det er tekster i pensumlitteraturen som tar frem aspektet om dybdelesing, for eksempel tar Nielsen, Gourvennec og Skaftun opp dette i artikkelen Lesing i norsk (2014). De skriver blant annet at lærebøkene i skolefaget ikke nødvendigvis legger opp til at elevene skal lese i dybden: «Læreverkenes oppgaver gjenspeiler derfor den manglende dybden Hodgson, Rønning og Tomlinson (2012) fant i helklassesamtalene i deres evaluering av Kunnskapsløftet, og er også i tråd med observasjoner på ungdomstrinnet som antyder at nærlesingsaktiviteter er tilnærmet fraværende (Fjørtoft 2013; Sandvik m.fl., 2012, Sandvik og Buland, 2013)» (sitatet står på s. 5 i Lacuna). Kunne dette for eksempel vært relevant for innlegget ditt? Om du får plass, hadde det også vært veldig spennende å lese dine videre refleksjoner rundt det skillet du peker på: Hva tror du kan være grunnen til at man ikke vektlegger litteraturteori i tolkningsarbeidet i norskfaget?
Alt i alt synes jeg du har valgt et skikkelig spennende tema! Det har vært lærerikt å se hvordan de litterære samtalene kan være forskjellige i skolefaget norsk og på universitetsnivå, og du har trukket frem interessante sider ved dette forholdet som åpner opp for videre refleksjon for de som leser innlegget ditt :)